Traume og meg: min opplevelse av å hele mitt traume

Hvis du har opplevd noe traumatisk, så vet du at det kan være vanskelig å snakke om det. Det har vært veldig tøft for meg å begynne å snakke om mine traumer og i det hele tatt endelig innrømme de for meg selv og omgivelser. Likevel den vanskeligste tingen har vært, hvordan har alt blitt mottatt av de jeg har har snakket med.

Traume oppå en annen og mangel på støtte

De fleste vet ikke hvordan de skal forholde seg til noen som har opplevd noe traumatisk. De prøver sitt beste, men likevel har jeg opplevd at andre sine reaksjoner har blitt belastende og traumatisk på toppen av alt jeg har gått gjennom og prøvd å bearbeide. Mens jeg jobbet aktivt med å bearbeide mine traumer og levd daglig med PTSD-symptomer, har jeg blitt traumatisert av reaksjoner av mine nærmeste. Et traume oppå et annet traume.

Det er slett ikke uvanlig at mennesker som har hatt traumatiske opplevelser, ikke får mye støtte. De får kanskje hjelp av leger og psykologer, men ellers blir de overlatt til seg selv.

For meg var det veldig vanskelig å innse at jeg ikke får så mye støtte (som jeg da så sårt trengte) fra mennesker rundt meg. Det var veldig skuffende og sårende.

Når mitt traume trigger ditt

I ettertid har jeg forstått at bare det at jeg begynte å snakke om hva jeg har gått gjennom, har trigget gamle traumer i noen av de som fikk høre min historie. Traumer de ikke har gjort noe med. Traumer som har ligget der i kanskje flere tiår og ble forsøkt begravet. Og når de har fått høre mine opplevelser, ble altså deres begravede sår og følelser vekket til livet. Og det skapte reaksjoner. Noen ble direkte irritert på meg for at jeg snakket om ting. Noen ville aldri mer høre om hva jeg går og har gått gjennom og forventet at jeg skulle late som ingenting. De ønsket at jeg skulle takle mine opplevelser på lik måte som de har gjort-late som om de har aldri skjedd.

Og noen ville bare ha meg som før, fordi de følte seg ukomfortable med ny situasjon som jeg befant meg i.

Mangel på forståelse hva et traume er

Flere har rådet meg å la det gå, fordi det er fortid, eller ikke tenke på det mer. Slike råd viser vår mangel på forståelse om hva et traume gjør med et menneske. De fleste fortsatt ikke forstår hvordan ubearbeidet traume påvirker deres dagligdagse liv. Traumer og ubehagelige opplevelser kan ikke glemmes eller begraves. Vi kan prøve, men de vil leve i oss, styre oss og spise mer og mer av den vi er.

Nylig har jeg lest flere kommentarer på Facebook til filmen om Utøya. Kommentarer var fra vanlige mennesker. Spesielt eldre har uttrykt misnøye med at filmen ble laget fordi «hvordan skal de som har opplevd Utøya få glemme?!».

Historisk sett har vi som menneskehet bare nylig begynt å forstå traumer og jobbe med de. Generell traumeforståelse er nesten ikke eksisterende eller i bleiestadiet blant de fleste vanlige mennesker. Mange generasjoner før oss har som oftest prøvd å takle traumer ved å glemme de og ikke tenke på de. I mange tilfeller var det det eneste de kunne gjøre. De hadde ikke noe annet valg. Denne taktikken ble overtatt også av neste generasjoner og lever fram til nå. Derfor er det forståelig at mange tror at Utøya-overlevende ikke bør bli trigget, at hvis de ikke blir minnet på hva de har gått gjennom, blir de med tiden kurert. Men tiden selv vil ikke kurere noen ting.

Helingsprosess

Under min helingsprosess har noen mennesker forsvunnet fra livet mitt. Noen kunne bare ikke tåle at jeg var i en ny situasjon som de måtte også forholde seg til og noen har jeg bare latt gå av hensyn til meg selv.

Aktiv og bevisst traumebearbeiding er ikke gjort på en time eller 5 dager. Det er en prosess. Den kan ta tid. Avhengig av hvor stort traume er og hvor lenge det har pågått.

Traume og vonde opplevelser kan ikke bare skrues av på kommando. De kan ikke viskes vekk fordi de gjør omgivelser ukomfortable.

Den gangen trengte jeg at mine nærmeste så og anerkjente at jeg går gjennom en enormt vanskelig prosess. Jeg trengte at de kunne tåle mine tårer, mine historier jeg forteller, mine nedturer, min depresjon og mine følelser i sin råeste tilstand. Den gangen trengte jeg at flere var der for meg som kunne se MEG og ikke bare traumet og det det har gjort med meg. Jeg trengte at de kunne gi meg rom til å gå gjennom det jeg gikk gjennom med medfølelse, men være der, når jeg trengte de. At ingen skulle mene noe om når det var tid til å bli ferdig med prosessen min.

Det er håp!

Hvis du har opplevd noe traumatisk og ubehagelig og ikke føler at andre forstår deg og støtter deg slik du trenger, vil jeg at du skal vite at det er noen der ute som har gått gjennom lignende situasjon og lever nå uten følgeskader. Jeg sier ikke at det blir enkelt og smertefritt. Jeg sier det er håp! Det krever mye mot å se på hva som har hendt deg. Vær tålmodig og ha mye medfølelse med deg selv.

Hvis du går gjennom vanskelig tid, håper jeg du har masse støtte som føles godt.

Hvis du kjenner noen som går gjennom vanskelig periode, håper jeg du kan vise din støtte selv om kanskje vedkommende ikke er klar for å ta den imot i første omgang.

 

Få spennende tips, artikler og tilbud sendt til din postkasse

Meld deg på GRATIS nyhetsbrev.

I agree to have my personal information transfered to MailChimp ( more information )

Jeg deler aldri din e-postadresse med andre. Du kan melde deg av når som helst.