Min historie: Hvordan jeg har kommet meg gjennom traume og sorg

 

Jeg vokste opp uten noe følelsesmessig støtte eller følelse av trygghet. Situasjonen hjemme var uforutsigbar, det var ingen klare regler jeg kunne forholde meg til for å gjøre ting riktig. Reglene endret seg med min fars humør. Som barn prøvde jeg virkelig å finne ut av disse reglene, men jeg mislykte hver gang. Vanligvis ble jeg fysisk straffet for mine såkalte feil.

Presset til å gjøre alt riktig var veldig stort. Min mor forventet av meg at jeg ikke skulle gjøre noen feil, spesielt på skolen og når jeg var i kontakt med andre mennesker. Ofte forventet hun at jeg skulle takle situasjoner i sosiale sammenheng som om jeg var en voksen med mye erfaring. Det var forventet av meg at jeg skulle vite hva som er riktig å si og hva jeg ikke skulle si allerede som 5-6 åring. Det var helt umulig å få til for et lite barn! Etter hvert besøk analyserte hun hvert ord jeg brukte og min oppførsel under besøket. I hennes øyner har jeg aldri gjort det bra. Den indirekte beskjeden jeg mottok fra henne var at det ikke var greit å være spontan, å si tøysete ting og søke kontakt med andre mennesker – i utgangspunktet var det ikke greit å være et barn! Hennes kritikk gjorde meg sjenert og engstelig rundt folk, og etterhvert våget jeg ikke å snakke foran voksne.

Den uforutsigbare situasjonen hjemme førte til at jeg utviklet mine empatiske evner (evne til å lese energi og følelser). Siden jeg trengte noe følelse av trygghet, men jeg ikke kunne finne ut av regler hjemme, utviklet jeg en evne til å lese mennesker og atmosfære i et rom (eller rommet ved siden av). Dette var mitt forsøk på å forutse mulig fare slik at jeg kunne holde meg unna trøbbel. Disse evnene hjalp meg å lese humøret til min far så vel som til min mor.

Som barn og tenåring følte jeg meg ofte ensom. Ingen utenfor vår familie visste om min situasjon hjemme. Ikke engang min beste venn visste om den fysiske og emosjonelle mishandlingen jeg ble utsatt for av mine foreldre. Jeg var også veldig flink til å skjule det. Det var veldig viktig for min mor å holde et bilde av en flott familie urørt, og jeg ville aldri tørre å ødelegge den.

Samtidig skammet jeg meg veldig over hva som ble gjort mot meg. I veldig lang tid var jeg overbevist om at all mishandlingen var min egen feil. Det var det foreldrene mine sa til meg, og jeg selvfølgelig trodde på dem.

I voksenalder førte alle opplevelser av mishandling og traume til mitt ivrig søk etter måter jeg kunne hjelpe meg selv på. Jeg ønsket å gi slipp på begrensende overbevisninger og mønstre jeg ble sittende fast i, og gi slipp på traumer som satt fast i kroppen min. Jeg har begitt meg ut på en reise for å oppdage hvem jeg egentlig er uten opplevelsene av en verbal, emosjonell og fysiske mishandling.

For en stund trodde jeg at det beste var å ikke tenke mer på hva som skjedde i barndommen og tenårene. Unngå det helt og glemme det. Det var jo over, så hvorfor fokusere mer på det?! Dette var også beskjeden jeg fikk fra velmente folk rundt meg.

Men uansett hva jeg gjorde, min fortid kom stadig tilbake. Den kom tilbake i form av mareritt, flashbacks, angst, panikkanfall og depresjon. Kroppen min fortalte meg om og om igjen at det å ignorere hva som skjedde, ikke var veien å gå. Ikke minst følte jeg meg elendig, ekstremt trist, skyldig og skamfull bare for å være meg.

En viktig del av min reise til å komme tilbake til meg selv har vært forståelse av sammenheng mellom kropp og traume. Jeg har lært at traumatiske opplevelser kan bli fanget i kroppen og kan sirkulere i den for alltid eller fram til de blir løslatt. Traume tidlig i livet mitt førte til at jeg gikk ut av kroppen min og sluttet å være i kontakt med den. Det var så vanlig for meg at jeg ikke engang visste at jeg var ute av kroppen.

Jeg husker godt at som tenåring, kunne jeg ikke føle kroppen min fra midjen og ned, hvis jeg ble veldig nervøs eller stresset. Jeg var nummen. Jeg kunne selvfølgelig bevege beina mine, men jeg var koblet fra dem. Kroppen min var ikke et trygt sted å være på den tiden og dette mønsteret fortsatte også i voksenalder. Jeg var ikke engang klar over at dette ikke var normalt. At det fantes også en annen måte å være på- at jeg kunne oppleve meg selv og livet fra innsiden av kroppen min. At jeg kunne føle kroppen min mens jeg snakket med folk eller mens jeg leste. Å jobbe med og forstå meg selv gjennom kroppen min har vært en av de viktigste og transformerende stegene på min indre befrielsesreise. Det har hjulpet meg med kroppssmerter som jeg har hatt i årevis, stivhet i muskler, og ekstrem tretthet. Andre viktige fordeler har vært at humøret mitt ble bedre og min angst minket betraktelig.

Den største utfordringen for meg var å gi plass til og anerkjenne mine egne følelser. I oppveksten slik hos de fleste mishandlede barn, ble mine følelser, reaksjoner og behov ofte avvist, bagatellisert, knust eller gjort narr av.

Jeg visste at den indre lille jenten i meg trengte en ny forelder (meg) og bli møtt med en annen behandling enn tidligere. Hun trengte å få nye erfaringer og bli vist at hennes følelser og behov faktisk betyr noe. At det er greit å være trist, sint eller glad, og at jeg vil alltid være der hvis hun trenger meg.

I begynnelsen var det veldig ubehagelig i det hele tatt å erkjenne mitt indre barns eksistens. Jeg ville ikke deale med hennes smerte og jeg ofte kjempet imot henne. Hun virket veldig krevende og trengende, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med et slikt barn! Den eneste måten jeg lærte å takle et barn som trenger mye oppmerksomhet, var å avvise det. Så jeg gjorde det.

Senere ble jeg klar over at problemet ikke ligget i hennes store behov. Det virkelige problemet var at jeg ikke hadde noe anelse om hvordan en sunn og balansert forelder oppfører seg og fyller opp barns følelsesmessige behov. Først måtte jeg lære hva det betyr å være en balansert forelder, siden jeg ikke opplevde gode eksempler på dette i barndommen. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle snakke med min indre lille jente, eller hvordan gi henne rom og møte hennes behov. Jeg måtte lære dette ved observasjon, gjennom bøker, artikler og gjennom å søke hjelp.

Litt etter litt dannet jeg og min lille jente et forhold. Jeg satt med henne hver dag til hun begynte å stole på meg. Etter hvert var jeg i stand til å føle og anerkjenne hennes smerte, sinne, hjelpeløshet, tårer og håpløshet. Senere var det tid til å gi rom til min forferdelse over alt det urettferdige som skjedde til henne – til oss begge. (Endelig har noen i hennes liv anerkjent at det som skjedde ikke var greit!)

Etter en liten stund begynte hun å komme oftere ut av mørke og oppføre seg som et glad barn.

Med hjelp fra coacher og livsveiledere reiste vi også tilbake til fortiden og forandret mange tidligere hendelser, slik at den lille indre jenten kunne komme seg ut av frosne tilstander som hun har vært i i flere tiår på grunn av de traumatiske opplevelsene.

I dag er det en sunn kommunikasjon mellom meg og det indre barnet mitt. Jeg er i kontakt med henne hver dag. I mange år fornektet jeg hennes eksistens og de mange delene av meg som hun representerer. Jeg har bevisst bestemt meg for å ta tilbake disse delene som ble avvist av andre, inkludert meg selv. Siden det føler jeg meg mer hel enn noen gang før.

Ved å våge å se på min smerte, føle mine følelser og gråte mine tårer, kunne jeg forstå meg selv bedre og ha mer medfølelse for meg selv og andre. Jeg lærte hvor viktig og nødvendig det er å tillate meg selv å sørge over tapet av barndommen min og mangel på støtte. Jeg vet nå hvordan jeg skal forholde meg til mine tunge følelser og støtte meg selv gjennom dem.

Jeg måtte også gi slipp på behovet for å behage min mor (og andre) og lære å anerkjenne og gi rom til mine egne behov og ønsker. Jeg føler ikke lenger trang til å behage andre mennesker, og jeg føler meg ikke som en dårlig person, hvis jeg trenger å si nei til noen. Mitt nåværende synspunkt er at mine følelser og behov er like verdifulle som andre sine, og jeg trenger ikke å sette andre mennesker først. Det er SÅ stor lettelse!

En annet viktig del av min reise var å forstå hvordan jeg utviklet og forsterket mine empatiske evner. Mine evner hjalp meg mange ganger til å forbli trygg og ikke bli gal når ting var veldig ille under oppveksten. Selv om mine empatiske evner var veldig nyttige på den tiden, trengte jeg ikke å bruke dem på samme måte som voksen. Fordi som voksen trenger jeg ikke mer blande min energi med andre sin energi, eller lese den og tilpasse meg til den for å holde meg trygg.

Min trygghet, verdi og aksept er ikke lenger avhengig av andre sitt humør. Jeg har lært å gjenkjenne når jeg automatisk blander min energi med andre og hvordan stoppe det. Å lære når og hvor jeg lekker min energi har blitt en svært viktig ferdighet i livet mitt.

Allerede tidlig i livet mitt føltes det som om noen fortalte meg hva jeg skulle gjøre under truende og farlige situasjoner. Denne veiledningen kom fra innsiden av meg. Noen ganger kunne jeg forutse hva en situasjon vil utvikle seg til om noen få minutter. Om jeg skulle løpe eller om det bare var en tom trussel. Takket denne veiledningen forble jeg rolig da jeg en gang havnet i en svært farlig situasjon alene i et fremmed land. Min logikk fortalte meg da at det er all grunn til stor panikk, men jeg visste at uansett hvordan det så ut på utsiden, var jeg trygg. Gjennom årene har jeg fått mange bevis på at jeg må stole på denne indre veiledningen.

For noen år siden fikk jeg bevisst kontakt med mine åndelige guider og fikk et helt nytt perspektiv på livet mitt. De har vist meg hvorfor jeg trengte å ha denne barndommen med foreldrene mine, og hvordan det passer inn i min sjels plan. Samtaler med mine guider er alltid veldig interessante! De veileder meg kjærlig og med omhu og gjør meg oppmerksom på ting jeg må jobbe med eller viser meg hva jeg skjuler for meg selv. De gir meg også veiledning når jeg jobber med kundene mine slik at jeg kan hjelpe de på den best mulige måten.

Allerede som barn og tenåring følte jeg at jeg var på et oppdrag – som om det var noe jeg skulle gjøre. Jeg visste aldri hva det handlet om, men jeg var veldig klar over at jeg var på en misjon.

Etter mange års arbeid med meg selv hvor jeg anerkjente og integrerte de delene av meg selv som var uønsket allerede i barndommen, kjenner jeg et sterkt kall til å hjelpe andre som har gått gjennom lignende situasjon i deres liv. Jeg vil hjelpe de som har lyst til å komme seg gjennom og BLI FRIGJORT fra sine gamle historier og mønstre.

Måtte du også gi opp eller skjule deler av deg selv for å passe inn, bli elsket, akseptert eller for å overleve i en usunn familiedynamikk da du var barn eller tenåring? Er det noe du fortsatt gjør? Føler du deg fast i et mønster eller forhold til noen, og du vil bare være FRI?

Jeg vil gjerne tilby deg en GRATIS 30-minutters BLI FRIGJORT- mini-konsultasjon. Jeg gir vekk bare 2 gratis mini-konsultasjoner, til de to første personene som sender meg en email på lubomira@lysveien.no eller en melding på Facebook. I din mini-konsultasjonen vil vi fokusere på en utfordring i livet ditt, og jeg vil hjelpe deg å finne måter du kan komme deg gjennom den og ut på den andre siden!

Dette tilbudet gjelder kun i de neste 48 timene!

Hva er sannhet?

Denne artikkelen kommer opprinnelig fra en Facebook post.

Jeg ble født i tidligere Tsjekkoslovakia (nå Slovakia). Første 9 år av livet mitt har jeg levd i kommunisme. Fra barnahagen av ble jeg fortalt «sannheter» om livet- hvor bra kommunismen er, hvor heldig vi er som får leve trygd uten den overlevelseskampen kapitalisme hadde å tilby. (Og ja, vi hadde bilder av Lenin hengende på veggen i barnahagen.) Jeg ble fortalt på skolen, av tv og voksne rundt meg at jeg var heldig som kunne vokse opp i fredelig land som har tatt være på sine innbyggere. Jeg ble fortalt at den vestlige delen av verden var ond, farlig og utrygg. Jeg og mine skolevenner ble programmert med «sannheter» om hva vi skal tenke og hvordan vi skal tenke.